<< Uke 20

Uke 22 >>

På vei: 20+1

Lørdag - Zzzzz

På vei: 20+2

Søndag - Zzzzz (the sequel)

Urk! Jeg sov til 11. Hvis jeg ikke snart får litt mer overskudd, må jeg vurdere en prosentvis sjukemelding. De siste to helgene har jeg kollapset fullstendig. Jeg er så sliten og trøtt at jeg ikke orker å være ordentlig sammen med Daniel engang. Jeg ønsker bare å få rømme unna og være i fred. Sånn skal det jo ikke være...

Kenneth synes jeg skal ta kontakt med fastlegen i morgen, for jeg har hatt hodepine til og fra de siste 3-4 dagene og han synes jeg bør trappe litt ned allerede nå, så ikke også neste helg blir en sånn luften-ut-av-ballongen-opplevelse for meg. Jeg skal jo liksom ha et liv og Daniel har krav på en mamma som både har lyst til å være sammen med ham og som greier å være tilstede.

Men nå som vi er blitt en skikkelig A4-familie med to foreldre som jobber dagtid, blir det familiemiddag på oss hver dag. :) Vi har som mål å planlegge litt i forkant, slik at det blir lett å få det til uten for mye styr. I morgen blir det nok en grønnsakslapskaus, for sist jeg laget det spiste Daniel masse!

På vei: 20+3

Mandag

På vei: 20+4

Tirsdag

På vei: 20+5

Onsdag 1. mars - På tide å gjøre noe

Jeg må innse at jeg ikke får til alt på en gang... Det kan virke slik utad og det funker jo bra innimellom, men jeg graver meg ned i myra på det viset her. Det har vært litt vanskelig for meg å innse det, i og med at jeg ikke har noen store komplikasjoner ved dette svangerskapet. Riktignok har jeg begynt å få kynnere når jeg er sliten eller stresset (da helst på jobb) og akkurat det liker jeg ikke. Jeg synes det er litt i tidligste laget, selv om jeg ikke helt vet hva legene mener om det.

Det er dessuten ganske mye tyngre å gå gravid med nummer to, selv når svangerskapet går sin vante gang. Årsaken er at man har et barn fra før. Jeg får jo sjelden ligge i fred på sofaen i mer enn noen minutter og noen ganger den siste uka har jeg følt det som helt uoverkommelig krevende å bli møtt i døra av en ekstremt kontaktsøkende og masete liten tass som selvsagt har krav på mammaen sin. Dessuten gnager det meg på samvittigheten at jeg tillater meg å bli så sliten at jeg til slutt føler intensiteten hans mer som "mas" enn kontaktbehov.

Når jeg legger alle loddene på vekta blir det på en måte tydelig at jeg har gapt over litt for mye. Jeg har en ganske krevende, todelt jobb, der jeg enten håndterer brannslukning, ad hoc oppgaver eller prøver å få fremdrift rundt store, tunge og uklare problemstillinger. Ting skjer i et høyt tempo, informasjon glipper lett i systemet, forventningene spriker og det kan bli litt høy temperatur av og til også. Folk rundt meg blir også frustrerte av å jobbe med så mange uklare problemstillinger på en gang, selv om det også er artig. Men jeg er altså gravid. Det er det ingen av de andre i teamet som er.

Jeg har i tillegg en 2-åring som smittes jevnlig av forkjølelser og andre ulumskheter i barnehagen, og som har vært plaget med tannfrembrudd i snart 3 uker i strekk. Jeg har fått for lite søvn i snart en måned og når man i tillegg bor i kjekke, snørike Norge... ja. Jeg for min del er drittlei snø og holke nå. Når man dag etter dag, med stølt og ømt bekken, 12-13 kilo barn på armen og barnehagesekk skal vasse bort til og vakle rundt bilen (selv om det ikke er fysisk plass til det), kan man i grunnen få nok. I grunnen kan jeg si at både hus, hjem, foreldrerolle og samliv vokser meg litt over hodet med jevne mellomrom...

På vei: 20+6

Torsdag 2. mars - Sykemeldt i morgen

Jeg fikk kynnere på jobben i dag også og da jeg ringte legen og hun hørte om det og om hvordan jeg synes jeg har det nå, sykemeldte hun meg i morgen og mandag og ba meg komme til henne på tirsdag, på den første ledige timen hun hadde.

På vei: 21+0

Fredag - Jah... sykemeldt i dag, da.

Jeg sloknet brått i går kveld og måtte bare gå rett og legge meg. I dag dro Kenneth tidlig på jobb, for å kunne komme hjem tidlig. (Han kom ikke før 18 i går). Dermed sov jeg bare til 06:14, da Daniel begynte å bråke om å stå opp. Jeg fikk lagt ham igjen, men han sov bare til 06:30 og da ga jeg opp og stod opp med ham... Morgenen innebar å bli sparket rytmisk i magen og puppene mens jeg stelte ham, betjene en kravstor liten tass ved frokostbordet og få et glass utblandet druejuice veltet ut over maten min og alle klærne mine. Videre så jeg at vi ikke hadde husket å ta opp brød, at Kenneth ikke hadde bært ut barnevogna i bilen og at matboksen til Daniel fra i går ikke var tømt og vasket. Ahhhrg! Det skal ikke være lett å "hente seg inn" akkurat...

Kommentarer:

Daniels mamma : Ingen magebilder enda, nei. De lar vente på seg. ;)
(04.03.2006, 04:35)

Anonym: mage-bilder da turid? hvor er de;)
(03.03.2006, 19:35)

Merethe :o) : En stor klem fra meg også! Åhhh, som jeg kjenner meg igjen. Ikke noe overskudd til alt man skulle ha gjort, og en nydelig liten guttunge som ikke forstår hvorfor mamma ikke orker like mye som før. Det gnager i samvittigheten, og av og til må man bare ta en skikkelig pause - det tror jeg du trenger nå! Du er en utrolig produktiv kvinne, men ingen har ubegrensede ressurser. Du har lov til å si at nok er nok, og konsentrere deg om det som er viktigst akkurat nå. Håper du klarer å finne litt energi i at solen skinner i dag (dine ord om slitsom tråkking rundt nesnødd bil, er som tatt rett ut av munnen min!) og at du får en deilig helg med guttene dine!
(02.03.2006, 23:42)

Turid : Tusen takk! :)
(02.03.2006, 22:43)

Ingrid: En liten klem fra en annen Ingrid. Ta godt vare på deg selv og barna dine, og nyt noen dager hjemme i forhåpentligvis litt mer ro og ro og fred enn dere har hatt i det siste.
(02.03.2006, 15:48)

ingrid-lille : bare en liten klem. syns det kan høres ut som at du har behov for det.
(02.03.2006, 12:45