| På vei: 4+2
|
Søndag 6. november - Jeg er GRAVID igjen!
Det er søndag ettermiddag og vi har akkurat kommet hjem etter en helg med samlivskurs på Geilo. Daniels mormor var med for å passe Daniel og det har vi satt veldig stor pris på. Både den lange bilturen og oppholdet gikk kjempefint!
Kenneth og jeg hadde blitt enige om å prøve på nummer to snart. Kanskje etter jul, liksom. Vi trodde jo det kom til å ta litt tid... slik det gjorde med Daniel, så vi bare sluttet med prevensjon og tenkte at det var det første av flere skritt. Selv om vi ikke hadde begynt prøvingen, merket jeg meg at vi nok traff på et egg den 21. oktober. Jeg kjente nemlig stikking i siden den dagen og sammen med en rekke andre tegn på eggløsning, husker jeg at jeg tenkte "hmm - der poppet kanskje et egg"
Denne helgen ventet jeg mensen, men den uteble. Da vi kom hjem, dro jeg ut en liten tur og kjøpte en 2-pack Clearbluetest. Mens Kenneth badet Daniel, testet jeg i all hemmelighet og jeg ble helt satt ut da det dukket opp et veldig sterkt blått kryss med en eneste gang! Mistanken min var korrekt. Vi er jammen blitt gravide igjen. På første forsøk og helt uten hjelp av Pergotime! Utrolig, men sant!
Min første tanke er at det var kjempekoselig å få vite dette rett etter samlivskurset. Det føles som en kjempefin start på en ny liten spire som forhåpentligvis skal føre til en lillebror eller lillesøster for Daniel. Og vi skal bli tobarnsforeldre. Nifst og fantastisk på en gang.
|
| På vei: 4+4
Terminkalkulatoren
jeg liker best |
Tirsdag 8. november - "Du er nå 4 uker og 4 dager på vei"
Det har gått en dag og jeg har fått samlet meg litt. I går fortalte jeg det til Kenneth, ett døgn etter at jeg selv fikk vite at jeg er gravid. Han ble, som meg, lettere sjokkert over at det kunne ha skjedd så lett. Etter å ha fått svelget og summet seg litt, var han enig i at dette er kult. Det skjedde litt tidligere enn forventet kanskje, men jo - dette er faktisk veldig kult.
I dag bestilte jeg en time litt frem i tid, hos fastlegen min. Jeg tror jeg såvidt kan kjenne toppen på livmoren og synes det er vel tidlig. Kan jeg ha tatt helt feil av befruktningstidepunktet, tro? Eller er det sånn annen gang at livmoren vokser raskere? Hvis det stemmer at jeg vet når unnfangelsen skjedde, har jeg termin 16. juli. Det er neimen ikke særlig lenge til sommeren. Utrolig så fort åtte måneder føles når man får en dato å forholde seg til. Sånn ser kanskje fremtiden ut for spiren i magen:
| Unnfangelsen fant sted rundt |
21. oktober, 2005 |
| Hjertet begynner å slå |
15. november, 2005 |
| Embryoet beveger seg |
9. desember, 2005 |
| Nå heter det foster og ikke embryo |
16. desember, 2005 |
| Alle indre organer er ferdig formet: |
16. desember, 2005 |
| Risikoen for spontanabort avtar |
30. desember, 2005 |
| Kvalmen avtar for de fleste |
6. januar, 2006 |
| Kjønnsorganene differensieres |
13. januar, 2006 |
| Fosteret svelger og tisser |
27. januar, 2006 |
| Tid for ultralyd |
3. februar, 2006 |
| Mor kan kjenne fosterets bevegelser |
10. februar, 2006 |
| Fosteret begynner å få et søvnmønster |
24. februar, 2006 |
| Fosteret begynner å høre |
17. mars, 2006 |
| Ni av ti overlever om de blir født nå |
14. april, 2006 |
| Mange fostre legger seg med hodet ned |
19. mai, 2006 |
| Svangerskapspermisjonen begynner |
23. juni, 2006 |
| Antatt termindato |
16. juli, 2006 |
|
|
På vei: 5+0
|
Fredag 11. november - Hjertet begynner snart å slå!
Jeg blir så deilig sigen innimellom og kan fint greie å ligge rett ut på sofaen under et pledd og bare kose meg i tre kvarter. Det er litt ekkelt å ha på seg bukser som strammer akkurat mot nederste del av magen og det får meg også til å lure på om jeg er mer enn 5 uker på vei. Jeg mener... et embryo på 5 uker har samme størrelse som en rosin. Livmoren min tar seg friheter når den svulmer så voldsomt opp for å romme noe så lite.
Hvis jeg har beregningene mine på stell, er det akkurat 21 dager siden befruktningen og det lille hjertet vil snart begynne å slå. DET er rart å tenke på det. Et sant under!
|
|
|
Kommentarer:
Daniels mamma
: Det var ikke lett i det hele tatt. Det ble nesten somen liten utfordring til meg selv. Kanskje skyldes det at jeg nylig snakket med andre annengangsgravide som fortalte at denne gangen ventet de litt med å si det. De kalte det "å unne seg litt tid" og jeg fikk lyst til å kjenne hvordan det var. Det var rart, ja. En veldig uvant og nesten litt "ulovlig" følelse. ;)
(05.12.2005, 06:08)
Solveig.: Gratulerer alle tre med familieforøkelsen. Dette blir gøy å følge med på. Men jeg må bare spørre: Hvordan klarte du å vente så lenge med å fortelle Kenneth?? Lykke til videre.
(05.12.2005, 05:01)
|
